Som John så fra bilen, så han hans en og bare sønn mobbet på busstoppet. To større ungene var peker og ler; å gjøre ansikter og holder opp Cola flasker foran øynene. Som de pekte og kalte ham Frankie fire-øyne, fylt sinne far. Han var bare om å hoppe ut av bilen sin og gå fortelle guttene hva han tenkte på deres atferd når sønnen ikke ristet på hodet. Frankie fortsatte å gå mot bilen, og de andre guttene forlot.
Frankie åpnet døren og sa: "Hei pappa."
John var rasende. Han svarte: "hvem var disse barna? Jeg skal ringe foreldrene og fortelle dem hva grusom små monstre de oppdra..."
Frankie avbrudd sa: "nei, ikke gjør det. Det er min skyld, virkelig. Vi hadde en baseballkamp på skolen i dag. Jeg få aldri plukket. Noensinne ønsker ingen meg på laget, og så læreren gjorde de folka velge meg. Vi var å vinne spillet og det var 2 outs allerede så det så ut som vi skulle få rom trofeet. Men så, ville ikke du vet det, en fyr smeller det til banen rett der jeg står. Og da jeg så det, var det seiling over hodet mitt. Vi mistet spillet! Det er derfor de ga meg så vanskelig tid. Jeg fortjente det.."
"Sønn, ikke du fortjener det. Ingen burde noen gang være slem til en annen person, spesielt for noe så trivielt som mangler en ball." Besvarte John.
"Men pappa, det var trofeet! Vi fikk det ikke fordi jeg ikke kunne se ballen. Jeg vet du og moren ønsker meg å gå til en vanlig skole, men noen ganger jeg skulle ønske jeg var helt blind, på den måten jeg kunne gå et sted at folk ville like meg og velge meg til å spille med dem. sier Frankie.
"Oh sønn, jeg er så lei. Jeg har aldri visste det var så ille. Hvorfor ikke du fortelle meg barna gjorde det?"spurte John.
"Jeg slags håpet du ikke ville finne. Jeg ikke gjorde vil du skal tror jeg var en taper også", forklarte Frankie.
"Jeg ville aldri tro at sønnen!", sa faren.
"Hei, hva sier du vi gå til det pet lageret? Det vil være jul i et par dager og vi kan velge en ny gullfisk, spurte John.
"Ok. Goldie vil nok gjerne ha en venn i hans tank,"svarte Frankie.
Det pet lageret var opptatt kattunger, hamstere, fisk og valper var å bli klappet, kost og satt på vent i julaften.
Som Frankie gikk inn, overhørte han en av butikk ledere forteller kontorist som de ville ha å redusere prisen på det lille Hannfuglen Spanjol. Igjen!
Når kontorist spurte hvorfor, manager svarte, "hva mener du hvorfor? Ta en titt på ham. Han har vært her 4 måneder allerede. Alle annet dukke har blitt adoptert i løpet av noen dager, men når de ser at en, de bare gjøre et ansikt og Fortsett å gå. Han vil aldri få plukket. Jeg burde ha sendt ham tilbake dag som han ankom, men jeg gjorde ikke merker det deretter. Se hans ansikt-han har en cataract på det ene øyet så han ikke kan se ut det."sa banksjefen.
"Å, jeg bare trodde han hadde ettall blåfarge øye og en brun en. Nå som du nevner det, ser jeg det. Han ser så trist også. Han bark aldri aften. Han bare ligger i hjørnet,"svarte kontorist.
"Godt kan du klandre ham? Stakkar, han klokker alle hans doggy venner kommer og går, dag inn og dag ut, og likevel han aldri blir plukket. Det er ikke hans feil som han ikke kan se. Men vi vil sikkert ha en hard tid å finne et hjem for ham", sa banksjefen.
Som Frankie sto der lytter til ansatte, øynene hans fylt opp med tårer. Hans far hadde hørt hele samtalen også.
"Frankie, hva tror du om det dukke i hjørnet på det? Du vet, ene med de vakre øynene? Du ønsker å ta ham hjem med oss?"spurte John
Frankie så opp på hans far og svarte ivrig: "virkelig? Pappa, er du seriøs? Du sa vi ikke råd til en hund akkurat nå, at jeg kunne bare ha gullfisk. Mener du det? Kan vi virkelig ta ham hjem? Oh pappa, ville jeg elsker ham så mye. Jeg lover å ta ham på turer og å mate ham og... "
“… Spille ball med ham", avbrutt faren.
"Definitivt spille ball med ham!" sa Frankie.
Og julen, som John så sønnen og familie hunden leker hente i bakgården, han visste han hadde plukket den beste gaven av alt!
No comments:
Post a Comment